Halldis Moren Vesaas var en norsk dikter. Sentraler temaer i diktete hennes er kvinneliv, kjærlighet, meningen med livet og døden. En av diktsamlingene hennes hvor disse temaene er uttrykket er “Livshus” (1995). I denne diktsamlingen har hun brukt fasene fra sitt eget liv som grunnlag. Diktene handler om livet hennes, og mange av diktene er personlige erfaringen eller hendelser som hun har opplevd. Denne diktsamlingen er Vesaas sitt siste verk, og kan derfor ses på som et tilbakeblikk på livet.
I denne analysen skal vi sammenligne og tolke to av diktene i diktsamlingen “Livshus”, vi skal også se på hvordan disse to diktene passer inn i diktsamlingen. Vi har valgt diktene “Hus i lysnande mørke” og “Har vandra så langt”.
I denne analysen skal vi sammenligne og tolke to av diktene i diktsamlingen “Livshus”, vi skal også se på hvordan disse to diktene passer inn i diktsamlingen. Vi har valgt diktene “Hus i lysnande mørke” og “Har vandra så langt”.
“Hus i lysnande mørke”
Diktet “Hus i lysande mørke” er et episk dikt som forteller om hvordan to personer venter på at andre verdenskrig skal ta slutt. I tillegg er den ene personen oppe om nettene og skriver, og det er ganske uvanlig. Derfor ligger den andre personen ofte våken om nettene. Han/ hun ser på lyssprekken under døra, og lurer på hva den første personen sitter og skriver om.
Diktet har en anspent stemning, som etter hvert går over til å være håpefull. I begynnelsen av diktet sier dikteren “no var ingen ting lenger vanleg”, disse ordene får oss som leser til å undre. Hva har skjedd? Etter hver får vi vite at dette er på grunn av andre verdenskrig. Denne informasjonen fyller oss som leser med angst og bekymring. Krig er aldri et godt tegn. I tillegg får vi vite at den ene personen sitter oppe om nettene og skriver, fordi han/ hun er bekymret for at krigen ikke skal ta slutt, eller at tyskerne ikke kommer til å forlate landet selv om krigen er over. Dette gjør at leseren enda mer bekymret.
Mot slutten av diktet forandrer denne dystre stemningen seg. Den går fra å være anspent til å bli håpefull. Freden er i sikte, og nettene er ikke lenger så mørke. “I same venting framfor porten ut til fridom og fred.” Disse ordene gjør leseren håpefull. Kanskje alt ender bra likevel?
“Hus i lysnande mørke” er et modernistisk dikt. Diktet har fri form, med verken rim eller fast rytme. Rytmen i diktet er ganke tung, siden diktet er ganske oppstykket, med mange komma. I tillegg er strofene og verselinjene av varierende lengde:
Til vanleg brukte du aldri
å skrive om nettene.
men no var ingen ting lenger vanleg.
Et annet trekk som er typisk for modernistiske dikt er brutte verselinjer. Strofen over viser også et godt eksempel på det. “Til vanleg brukte du aldri” er første verselinjen i diktet. Denne verselinjen gir ikke mening før man leser andre verselinje: “å skrive om nettene.” Ett siste trekk som viser at dette er et modernisitisk dikt er stiltonen. Diktet er fortallt med et munlig og uformellt språk, altså lavstil, som er et trekk ved modernistiske dikt.
Synsvinkelen i diktet er personal. Det er en jeg- forteller som forteller oss hva hun/ han ser og tenker:
Eg kunne vakne langt på natt
og bli liggande og sjå
på lyssprekken kring døra di
Vi tror denne jeg- fortelleren er Halldis Moren Vesaas, og at hun forteller om hvordan hun og mannen Tarjei Vesaas opplevde andre verdenskrig mens den gikk mot slutten. Som tidligere nevnt så handler diktet om at en person, som vi mener er Tarjei, sitter oppe og skriver om nettene, mens en annen person, som er Halldis, ser på.
Dette diktet har et veldig tydelig vendepunkt, som kommer i siste strofe. Her er det plutselig et sprang i tid, og dikteren ser tilbake på den tiden hun fortalte om.
Tenkte ikkje på det da,
men veit no
at i vakennettene denne våren
var ein på sitt livs høgste høgd
av mot, av styrke, av tru.
Vi tror at det dikteren prøver å fortelle oss her er at Tarjei har død. Vi vet at Tarjei døde av sykdom i virkeligheten rundt 1970. Derfor kan dette være et tilbakeblikk til den tiden. Som diktet beskriver var Tarjei veldig bekymret under krigen, han satt opp om nettene for å skrive. Å være våken om nettene kan ha vært begynnelsen på denne sykdommen. Derfor sier Halldis at hun var på sitt livs høyeste høyde denne våren. For Tarjei var fortsatt der. “Mot, styrke og tru” kan stå for den motet hun måtte ha for å innse at noe var galt med Trajei, stryken er styrken hun måtte vise ovenfor ham for at han ikke skulle se hvor lei seg hun var, mens troen er troen på at alt ville blir bra til slutt. Noe som ikke skjedde.
Det viktigste virkemiddelet som er brukt i dette diktet er kontraster. Den viktigste kontrasten er konstrasten mellom liv og død. I begynnelsen av diktet får vi vite at diktet foregår under andre verdenskrig. Krig representerer død og kaos, mens Tarjei og Halldis representerer liv og glede. Mot slutten av diktet endrer denne kontrasten seg. Krigen går møt slutten, og et fritt liv i frihet er i sikte, men Tarjei blir verre og verre, og representerer døden som sakte kommer nærmere.
En annen kontrast er kontrasten mellom krig/ angst og fred/ håp. Som tidligere nevnt så handler diktet delvis om hvordan Halldis og Tarjei er bekymret for hvordan krigen vil ende, og hvordan de også håper på at det vil bli fred snart.
En siste stor kontrast er kontrasten mellom positivt ladde og negativt ladde ord. I begynnelsen er diktet ganske mørkt og trist. Ord som “venting”, “angst”, “krig”, “fiende” og “bryte sammen” er brukt. Alle disse nordene er negativ ladet, og assosieres med triste og deprimerende ting. Mot slutten av diktet brukes ord som “kjært”, “frihet”, “fred”, “mot”, “styrke” og “tro”. Dette er generellt ord som forbindes med noe positivt, og der er derfor positivt ladde ord.
Mens jeg snakker om positvt og negativt ladde ord kan jeg nevne at ordvalg er et annet virkemiddel i dette diktet. Dikteren nevner at handlingen foregår under en krig, men det blir aldri nevnt at dette er andre verdenskrig, men ordene “Festung Norwegen” får oss som leser automatisk til å knytte det til andre verdenskrig, siden det står på tysk. Et annet sted i diktet er det nevnt “dei to små liv vi hadde sett inn i verda”, her er det heller ikke nevnt at Halldis og Tarjei hadde to barn, men vi skjønner det gjennom disse ordene.
Dette diktet tar opp flere temaer, men det viktigste temaet er kanskje at den som venter aldri venter forgjeves. Som nevnt tidligere venter personene i diktet på at andre verdenskrig skal ta slutt, og de venter ikke forgjeves, for krigen tar jo slutt etter hvert. Et annet tema diktet tar opp er at man må holde sammen i vanskelige tider, og holde fast på det du har kjært. Dette er nevnt på slutten av diktet.
I lysare og lysare netter
som meir og meir var vakennetter
Diktet “Hus i lysande mørke” er et episk dikt som forteller om hvordan to personer venter på at andre verdenskrig skal ta slutt. I tillegg er den ene personen oppe om nettene og skriver, og det er ganske uvanlig. Derfor ligger den andre personen ofte våken om nettene. Han/ hun ser på lyssprekken under døra, og lurer på hva den første personen sitter og skriver om.
Diktet har en anspent stemning, som etter hvert går over til å være håpefull. I begynnelsen av diktet sier dikteren “no var ingen ting lenger vanleg”, disse ordene får oss som leser til å undre. Hva har skjedd? Etter hver får vi vite at dette er på grunn av andre verdenskrig. Denne informasjonen fyller oss som leser med angst og bekymring. Krig er aldri et godt tegn. I tillegg får vi vite at den ene personen sitter oppe om nettene og skriver, fordi han/ hun er bekymret for at krigen ikke skal ta slutt, eller at tyskerne ikke kommer til å forlate landet selv om krigen er over. Dette gjør at leseren enda mer bekymret.
Mot slutten av diktet forandrer denne dystre stemningen seg. Den går fra å være anspent til å bli håpefull. Freden er i sikte, og nettene er ikke lenger så mørke. “I same venting framfor porten ut til fridom og fred.” Disse ordene gjør leseren håpefull. Kanskje alt ender bra likevel?
“Hus i lysnande mørke” er et modernistisk dikt. Diktet har fri form, med verken rim eller fast rytme. Rytmen i diktet er ganke tung, siden diktet er ganske oppstykket, med mange komma. I tillegg er strofene og verselinjene av varierende lengde:
Til vanleg brukte du aldri
å skrive om nettene.
men no var ingen ting lenger vanleg.
Et annet trekk som er typisk for modernistiske dikt er brutte verselinjer. Strofen over viser også et godt eksempel på det. “Til vanleg brukte du aldri” er første verselinjen i diktet. Denne verselinjen gir ikke mening før man leser andre verselinje: “å skrive om nettene.” Ett siste trekk som viser at dette er et modernisitisk dikt er stiltonen. Diktet er fortallt med et munlig og uformellt språk, altså lavstil, som er et trekk ved modernistiske dikt.
Synsvinkelen i diktet er personal. Det er en jeg- forteller som forteller oss hva hun/ han ser og tenker:
Eg kunne vakne langt på natt
og bli liggande og sjå
på lyssprekken kring døra di
Vi tror denne jeg- fortelleren er Halldis Moren Vesaas, og at hun forteller om hvordan hun og mannen Tarjei Vesaas opplevde andre verdenskrig mens den gikk mot slutten. Som tidligere nevnt så handler diktet om at en person, som vi mener er Tarjei, sitter oppe og skriver om nettene, mens en annen person, som er Halldis, ser på.
Dette diktet har et veldig tydelig vendepunkt, som kommer i siste strofe. Her er det plutselig et sprang i tid, og dikteren ser tilbake på den tiden hun fortalte om.
Tenkte ikkje på det da,
men veit no
at i vakennettene denne våren
var ein på sitt livs høgste høgd
av mot, av styrke, av tru.
Vi tror at det dikteren prøver å fortelle oss her er at Tarjei har død. Vi vet at Tarjei døde av sykdom i virkeligheten rundt 1970. Derfor kan dette være et tilbakeblikk til den tiden. Som diktet beskriver var Tarjei veldig bekymret under krigen, han satt opp om nettene for å skrive. Å være våken om nettene kan ha vært begynnelsen på denne sykdommen. Derfor sier Halldis at hun var på sitt livs høyeste høyde denne våren. For Tarjei var fortsatt der. “Mot, styrke og tru” kan stå for den motet hun måtte ha for å innse at noe var galt med Trajei, stryken er styrken hun måtte vise ovenfor ham for at han ikke skulle se hvor lei seg hun var, mens troen er troen på at alt ville blir bra til slutt. Noe som ikke skjedde.
Det viktigste virkemiddelet som er brukt i dette diktet er kontraster. Den viktigste kontrasten er konstrasten mellom liv og død. I begynnelsen av diktet får vi vite at diktet foregår under andre verdenskrig. Krig representerer død og kaos, mens Tarjei og Halldis representerer liv og glede. Mot slutten av diktet endrer denne kontrasten seg. Krigen går møt slutten, og et fritt liv i frihet er i sikte, men Tarjei blir verre og verre, og representerer døden som sakte kommer nærmere.
En annen kontrast er kontrasten mellom krig/ angst og fred/ håp. Som tidligere nevnt så handler diktet delvis om hvordan Halldis og Tarjei er bekymret for hvordan krigen vil ende, og hvordan de også håper på at det vil bli fred snart.
En siste stor kontrast er kontrasten mellom positivt ladde og negativt ladde ord. I begynnelsen er diktet ganske mørkt og trist. Ord som “venting”, “angst”, “krig”, “fiende” og “bryte sammen” er brukt. Alle disse nordene er negativ ladet, og assosieres med triste og deprimerende ting. Mot slutten av diktet brukes ord som “kjært”, “frihet”, “fred”, “mot”, “styrke” og “tro”. Dette er generellt ord som forbindes med noe positivt, og der er derfor positivt ladde ord.
Mens jeg snakker om positvt og negativt ladde ord kan jeg nevne at ordvalg er et annet virkemiddel i dette diktet. Dikteren nevner at handlingen foregår under en krig, men det blir aldri nevnt at dette er andre verdenskrig, men ordene “Festung Norwegen” får oss som leser automatisk til å knytte det til andre verdenskrig, siden det står på tysk. Et annet sted i diktet er det nevnt “dei to små liv vi hadde sett inn i verda”, her er det heller ikke nevnt at Halldis og Tarjei hadde to barn, men vi skjønner det gjennom disse ordene.
Dette diktet tar opp flere temaer, men det viktigste temaet er kanskje at den som venter aldri venter forgjeves. Som nevnt tidligere venter personene i diktet på at andre verdenskrig skal ta slutt, og de venter ikke forgjeves, for krigen tar jo slutt etter hvert. Et annet tema diktet tar opp er at man må holde sammen i vanskelige tider, og holde fast på det du har kjært. Dette er nevnt på slutten av diktet.
I lysare og lysare netter
som meir og meir var vakennetter
låg ein der så fylt av sitt, av vårt,
din gjerning og min
dei to små liv vi hadde sett inn i verda
og alt anna kjært.
Og var samtidig eitt
med millionar og millionar menneske
i same venting
Dikteren sier at de holdt fast på det de hadde kjært, samtidig som de ventet sammen med resten av verden, og holdt sammen, for å vente på at krigen skulle ta slutt.
Til slutt vil vi snakke litt om hvordan dette diktet passer inn med resten av diktsamlingen. Som tidligere nevnt så tolker vi denne diktsamlingen som en slags biografi av Halldis Moren Vesaas. Dette diktet beskriver livet hennes mot slutten av andre verdenskrig. I tillegg er skrivemåten og oppbyggningen av dette diktet ganske likt mange av de andre diktene i samlingen, med fri form, ingen rim og brutte verselinjer.
“Har vandra så langt”:
Motivet i diktet handler om en person som begynner å bli gammel. Personen selv sier at døden kan komme bak neste sving; uventet. I begynnelsen er personen redd for døden. Han/ hun ser på døden som en skummel og mystisk ting. Etter hvert viser det seg at døden faktisk ikke er så ille. Den er faktisk ikke kald og stiv, men varm og full av liv.
Førsteintrykket av dette diktet er at den begynner ganske mørkt og trist, men blir gradvis lysere og lysere, i likhet med “Hus i lysnande mørke”. Det handler om frykten for overgangen til- og om døden.
Tittelen “Har vandra så langt” gir en god beskrivelse og pekepinn over hva diktet handler om. Livet er jo en reise, og tittelen indikerer at diktet handler om en som har reist langt, og derfor muligens er gammel. Samtidig reiser personen i diktet også til slutt inn i dødsriket, noe som og er en lang reise. Tittlen er derfor veldig vesentlig for diktet.
Dette diktet er også et episk dikt. Det forteller om en person og hans/ hennes reise mot slutten av livet.
Stemningen i diktet er ganske lett og lystig i begynnelsen. men ettersom vi nermer oss temater; døden, blir diktet mer trist og dystert. På slutten, når personen faktisk møter døden, blir diket lyst, lett, glad; fyllt med håp. Stemningen i diktet skifter derfor tre ganer.
Det er et modernistisk dikt, med baladerim. Det er åtte versjlinjer i hvert vers (unntatt det siste), her rimer linje 2 og 4 , og 6 og 8. Det er altså ikke noen fast rytme i diktet, men rytmen som er der, er ganske tung. Den er oppstykket, hakkete og ikke flytende.
Alle versene er like lange bortsatt fra den siste, som skiller seg derfor ut og står i kontrast med resten av diktet. Vi tror dette er gjort bevisst ettersom det kommer rett etter vendepunktet i diktet. Døden viste seg å vare fin og full av liv. I tillegg står noen vi tror er personene mann og venter på henne. Dette igjen har sammen heng med “Hus i lysande mørke” der vi tror mannen hennes; Tarjei Vesaas dør, og nå gjenforenes de igjen i døden.
Et likhetstrekk mellom begge disse diktetene er at de handler å vente, uten å vite helt hva de venter på. De venter med håp for det beste, men frykter for det værste.
Det er en del kontraster i dette diktet. I begynnelsen er det mellom ung og gammel, og etter hvert mellom liv og død, godt og vondt. En annen kontrast er blomstene som forandrer seg. I begynnelsen er de hvite, kalde og stive, men etter hvert blir de fulle av liv.
I dette diktet er det brukt mange metaforer, til kontrast med “Hus i lysnande mørke”: “krasar det is på vegen, og markene kvitnar ikring” . Her er isen en metafor for døden. Døden er kald, og fryser alt rundt seg. “livets blomar har du fått plukket så mange av” I denne metaforen er livets blomar en metafor for årene i livet. Du har levd så lenge/ i så mange år, altså plukket så mange blomster. “eit ukjend land” metafor for dødsriket, eller himmelen.
Vi tror temaet i dette diktet kan komme innenfor frykten for døden, hvordan fortelleren formidler sin frykt for døden i starten av diktet; men all frykten forsvant mot slutten av diktet når hun opplever sin største frykt.
Vi tror diktets budskap prøver å si oss at vi ikke må frykte døden for ingen vet hvordan døden egentlig er, den kan være ganske fin og fredelig.
Ettersom diktsamlingen heter livshus forbinner vi det med at det er hennes liv en gjennomgår her, hennes viktigste tanker, glede og skrekk. At “har vandra så langt” passer inn her som at dette er noe hun tenkte mye på på slutten av livet sitt, at dette er på side 42 og at livet hennes nermer seg slutten og hun begynner å tenke tilbake og fremover, under over hva som vil skje. Jeg synes personlig den kunne vært i nærheten av et sluttdikt som på ne måte kunne vist mot hennes aller siste uker, eller dager. Men synes egentlig den passer godt inn.
Kilder:
-Wikipedia. Halldis Moren Vesaas. Ukjent. Ukjent. (URL). Tilgjengelig på:
http://no.wikipedia.org/wiki/Halldis_Moren_Vesaas
-Norske biografiske leksiskon. Haldis Moren Vesaas - utdypning. Ukjent. Ukjent. (URL). Tilgjengelig på:
http://snl.no/.nbl_biografi/Halldis_Moren_Vesaas/utdypning
-Ønskedikt. Har Vandra Så Langt. Ranveigen F. 1/07/2010.
(URL). Tilgjengelig på:
http://onskedikt.origo.no/-/bulletin/show/538259_har-vandra-saa-langt
-Wikipedia. Halldis Moren Vesaas. Ukjent. Ukjent. (URL). Tilgjengelig på:
http://no.wikipedia.org/wiki/Halldis_Moren_Vesaas
-Norske biografiske leksiskon. Haldis Moren Vesaas - utdypning. Ukjent. Ukjent. (URL). Tilgjengelig på:
http://snl.no/.nbl_biografi/Halldis_Moren_Vesaas/utdypning
-Ønskedikt. Har Vandra Så Langt. Ranveigen F. 1/07/2010.
(URL). Tilgjengelig på:
http://onskedikt.origo.no/-/bulletin/show/538259_har-vandra-saa-langt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar